Deilig lyd og nådeløs presisjon

Det er ikke veldig lenge siden Meze Audio ble etabelert og det er enda kortere tid siden de første produktene dukket opp på markedet. Firmaet startet opp i 2011 i Baia Mare i Romania etter at Antonia Meze hadde lett etter et par hodetelefoner som ga den samme koblingen til musikken som når han spilte på sin Fender Stratocaster. Det tenker jeg mange gitarister, og mange andre musikere kjenner seg godt igjen i. Lyden fra et par hodetelefoner eller et stereoanlegg blir aldri like levende og naturlig som når den lyttes til direkte fra kilden. 

Meze startet i det små, forsket på materialer og løsninger, og jobbet seg frem til noe som kunne brukes deres første produkt. 99 Classics som kom så sent som i 2015. De ble tatt særdeles godt i mot, og ble raskt ansett som en av de aller beste produktene i sin kategori og prisklasse. 

Med et par så gode hodetelefoner som Meze Audio Elite er det absolutt nødvendig å koble de til en god hodetelefonforforsterker. Derfor lånte vi inn en SPL Phonitor xe. Den var egentlig tiltenkt kun som hjelpemiddel, men den imponerte såpass at vi syntes den var verdt sin omtale. Den kan du lese om litt lenger bak i bladet. 

Årsaken til den omfattende bruken av Phonitor xe er veldig enkel. Et par av de andre, og rimeligere hodetelefonforsterkerne jeg hadde tilgjengelig akkurat nå, ble brutalt revet i filler av Elite, og jeg ble sittende å høre på elektronikken i stedet for hodetelefonene. De var rett og slett ikke «transparente» nok – og så er det selvsagt flott å ha et par runde og opplyste VU-metere på pulten foran seg. 

Hodetelefonen har en såkalt «planar magnetic»-driver med et langt og fint navn. Det heter Rinaro Isodynamic Hybrid Array Driver, og er laget av Rinaro Isodynamic spesielt for denne hodetelefon-modellen. Elementet er bygget opp i fem forskjellige lag. I midten sitter det en supertynn membran med en todelt «spole» printet på. Membranen har et areal på 102x73mm, men veier fortsatt kun 0,11 gram. På hver side av membranen sitter det et lag av neodymium-magneter, og ytterst på hver side er det plassert kraftige bæreelementer av glassfiberforsterket polymer. Det gjør at den samlede vekten av driverne kun er 75gram. 

Elementene har en THD (samlet harmonisk forvrengning) på kun 0,05% i hele virkeområdet mellom 3Hz og 115kHz(!). Impedansen er 32Ohm og det gjør hodetelefonene lette å drive, men det må ikke misforstås i retning av at du kan drive de med hva som helst. Du må ha noe som er like rent, klart og luftig som hodetelefonen selv, for å få det maksimale ut av dem. 

Materialene er aluminium, lær og karbonfiber, og de er både flotte og godt skrudd sammen. De ser dyre ut, og det er kanskje akkurat det de ønsker å kommunisere. 

Flertallet av hodetelefoner plasserer lyden du vanligvis hører fokusert midt mellom et par hifi-høyttalere midt inne i hodet, og den lyden som skulle vært på baksiden av vokalen eller soloinstrumentet i lydbildet, blir plassert i en sfære rundt hodet. Det gjør Elite også, men proporsjonene blir annerledes og i det kjempestore lydbildet. Lyden oppstår ikke umiddelbart utenfor hvert øre, men strekker seg langt utover til sidene, og selv instrumenter som ligger tett ved siden av hverandre på en innspilling får rikelig med luft mellom seg. Noe det er verdt å høre på er godt innspilt piano hvor de dype og lyse tonene på klaviaturet ikke oppstår på samme sted, men får avstand fra hverandre i lydbildet. Kanskje ikke den «riktige» avstanden, men dette skaper uansett et slags perspektiv som funger som en god erstatning for holografien til et godt oppsatt stereosystem. 

Planarteknologien gir en opplevelse av at lyden oppstår rundt deg, og i større avstand fra ørene enn der membranen faktisk befinner seg takket være den ekstremt lave forvrengningen i elementet. 

Man skulle kanskje forvente at en såpass presis og finsiktet lyd skulle favorisere enkelte typer musikk, men i løpet av testperioden har jeg spilt alt fra metall til forsiktig visesang med stemme og en enkelt gitar med like flott resultat. Særlig overveldende er presisjonen og det totale fraværet av forvrengning, men det åpne, luftige og totalt uanstrengte lydbildet hjelper godt på veien mot den høyst vanedannende lydopplevelsen.

Jeg finner først frem det jeg har på spillelistene av virkelig gode innspillinger, men det er ikke bare superinnspillingene disse hodetelefonene klarer å løse opp i sine enkelte komponenter og overrisle ørene med. Lyden er naturlig, fantastisk oppløst og klar som en fjellbekk nesten uansett hva som er kilden. Jeg sier nesten, for de er ikke så tilgivende at de kan redde alt du sender i deres retning, selv om de er koblet til den glimrende SPL Phonitor xe. Musikk som i utgangspunktet er krevende å høre på fordi innspillingene er pinglete og skrinne, er også her forbi enhver redning. 

Men jeg begynner litt forsiktig med Manu Katche og låta Rose. Den er i utgangspunktet litt forsiktig, men Elite gir en sjeldent god innsikt i musikken og instrumentenes mangfoldige klangfarger. Instrumentene er rike på klang, anslagene og ansatsene har perfekt timing og tonene får klinge vakkert ut til de forsvinner langt der ute et sted. Det er svært sjelden jeg hører visper treffer trommeskinn og cymbaler like følsomt, og når tenorsaksofonen kommer inn i lydbildet er jeg solgt. Det er så mange lag med klang, så mye følsomhet i omgangen med transientene og så fantastisk nært. Det er også utrolig glatt, men uten å være for polert eller forsiktig. 

Balansen virker i første omgang litt slank, men det er mer enn nok informasjon og volum i bassen, og den klarer å spille helt ned i kjelleren uten at det låter komprimert. Det er bare at den låter litt annerledes enn man er vant med. Den er friere og åpnere på en måte, og lyden er detaljert og rik helt ned til den aller dypeste delen av bassen. 

Hva så med litt rock? Jeg setter på Pearl Jam og deres Black, og den låter energisk og med en fantastisk vokal fra Eddie Vedder. Jeg kan høre at Meze Audio Elite så vidt er litt snille, men heller det enn at de insisterer på å utsette trommehinnene for et blitzregn av informasjon man må jobbe hardt for å tolerere. Med hodetelefoner på ørene er det heller ikke mulig å ta dekning eller gjemmes seg bak en av sofaputene slik du kan med et par større høyttalere i stua. Black er kanskje ikke det mest hardtslående generelt sett, men det er likevel enkelt å høre at presisjonen er glimrende og at det er stramt, nøytralt og svært presist hele veien fra bunn til topp. Låta begynner litt smått, men etter ca. 23 sekunder kommer slagverket for fullt inn, og smack! Dynamikken fra slaget fra skarptromma sitter som et skudd, og har du slumret litt av kan jeg garantere bråvåkning og at videre lytting fortsetter i absolutt våken tilstand. Låta drar seg litt mer til mot slutten, og energien øker. Det plager ikke Meze Audio Elite særlig mye. Det er fortsatt veldig ryddig, og absolutt ikke for påtrengende. 

Ved en tilfeldighet er neste spor på spillelisten Seeya av og med deadmau5, og den bekrefter at disse modellene også er meget morsomme og engasjerende når det spilles rytmisk syntetisk musikk på høyt volum. Kanskje er ikke dynamikken helt på nivå med et par av de beste dynamiske modellene, men du får likevel det du har betalt for – og enda litt.   

De krever mye av elektronikken du spiller på, og har du først investert mye penger på et par Elite, er det ingen vei unna en investering i elektronikk av tilsvarende kvalitet. Da oppnår du et fantastisk høyt kvalitetsnivå på lydopplevelsen, samtidig som de gir deg en følelse av at lyden oppstår i luften rundt deg og ikke i en mekanisk membran som sitter tett ved ørene. Det finnes enkelte hodetelefoner som har mer trykk og tyngde, men oppløsningen, lettheten, gjennomsiktigheten og evnen til å respondere superpresist på det musikalske signalet er veldig imponerende. Og første gang man har dem på hodet er lydkvaliteten på et nivå hvor det er svært vanskelig å skjule et smil.