Øye er blitt en fantastisk velorganisert festival. Det er plass til alle, det er nok ølkraner på området, det er så ryddig det kan få blitt, maten er fra god til fantastisk, og det er bra stemning. En stemning de frivillige virkelig gjør sitt for å skape.

Det var flere band som på papiret kunne fungere i en festival setting, men som ble for innadvendt, tannløst og blodfattig, og rett etter at de hadde fått fyrt opp publikum tok de det like godt litt ned igjen. Likevel var det mye å se. Og som vanlig er det kollisjon mellom konserter man absolutt ønsker å se. For eksempel på lørdagen hvor Hellacopters kolliderte med Lars Vaular.

Lyden er selvsagt variert, men vi hørte ingenting som matchet Queens ot the Stone Age, PJ Harvey eller den etter hvert legendariske diskodronningen Grace Jones fra tidligere konserter i Amfiet. Og det må være lov å si at lyden i plasthallen «Sirkus» er krevende. De tynne veggene slipper igjennom mye lyd, men det gjelder ikke den øvre delen av frekvensområdet som blir reflektert tilbake. Bonusen er at man får fullt utbytte av lysriggen selv om sola steiker på utsiden.

Moruds + Bushman`s Revenge

Morud1.jpg

Foto: Ihne Pedersen

Amund Maarud liker i hvert fall å spille! Maarud hadde slått seg sammen med Bushmann`s Revenge, og det var stor spilleglede, gitardueller og med to trommeslagere ble det driv og fres. For de som liker gitarbasert blues og rock ble dette en feststund på den store Amfiet-scenen. Konserten ble litt variert, og publikum mistet litt av interessen under noen av de lange og litt dvelende introene til et par av låtene, men når det først trykket til, ble det en effektiv, tøff og underholdende time.

Amund Maarud var også innom og fikk det til å trykke ordentlig til på avslutningen til konserten med Stein Torleif Bjella på samme sted. Sammen med gitarist Geir Sundstøl tok Amund Maarud Bjellas musikk til helt nye høyder. Moro og kanskje litt overraskende!

Mikhael Paskalev

Paskalev1.jpg

Foto: Ihne Pedersen

Amfiet badet i solskinn og publikum koste seg, Paskalev og bandet var i storform og serverte den ene godlåta etter den andre. Paskalev er en utrolig kompetent låtskriver og arrangerer dem på glimrende vis. Han er rett og slett flink – og veldig snill. Opptredenen er også snill, godhjertet og nesten omsorgsfull. Bandet er bra og lyden er fin, men det tar liksom ikke helt fyr i hverken publikum eller i Stereo+ sin utsendte. Pent og snilt og med festivalens mest corny bakgrunnsbilde. 

Shame

Shame tok scenen med storm, vokalisten beordret det litt småsjenerte norske publikummet frem foran scenen og hauset opp stemningen det de kunne, kledde av seg og snerret ut vokal-linjene. Han hoppet og vrei seg mens han gnei seg på brystvortene som en gjenfødt Sid Vicious. Bandet trykka på, men en overstyrt bass overdøvet det meste av gitarlyden, låtene gled litt inn i hverandre og man visste ikke helt om man skulle bli overbevist eller skremt av inderligheten til Shame. Potensiell morsomt, men faktisk litt kjedelig.

Nils Bech

NilsBech1.jpg

Foto: Erik Moholdt

Sirkus var fylt til randen for å se Nils Bechs snåle og styggvakre performance-musikk. Nils sjarmerte med kleine historier fra det virkelige liv, han deler sin sårbarhet som matcher fint med de selvutleverende teksten som leveres på en inderlig måte, med hans klokkeklare falsettvokal og eterisk låter, komplett med Oslo Strings på strykere. Man kan sikkert mene mye om at det meste av lydbildet kom fra et par Mac-er, og at karaoke-følelsen aldri er langt unna, men dette var en veldig annerledes, gripende og vakker konsertopplevelse på Øya som vi er glade for at vi fikk med oss.

The Mystery Lights

TheMysteryLight1.jpg

Foto: Anna Lerhiem Ask

Garasjerock fra California som ble for skranglete og tynt, selv om bassisten spilte høyere enn han sannsynligvis har gjort i hele karrieren. Likevel en ganske kjedelig forestilling og langt unna det annonserte «friskeste garasjerockbandet i verden». Da står det i tilfelle ganske dårlig til med sjangeren. Og hva er det med lyse gitarer med masse romklang som låter tynt og fælt? Er det fordi man skal være sjangerkorrekt? Og uansett hvor usaklig det måtte høres ut – jeg er generelt skeptisk til gitarister som holder gitaren helt oppe i halsgropa. Men gitarene er jo fine å gjemme seg bak.  

The Hellacopters

Hellacopters 1.jpg

Foto: Erik Moholdt

Hellacopters markerte Øyafestivalens avslutning, i sterk konkurranse med Lars Vaular. For de fleste var det vel ikke vanskelig å velge hvilken sjanger som sto dem nærmest. Rocken er død, erklærte Hellacopter med sin sin skive allerede i 2005, og med denne maktdemonstrasjonen av konserten motbeviste Hellacopters det nok en gang. Makan til vitalt band, for en driv, for et trøkk og for en spilleglede! Hele bandet var så samspilt og lekent at publikum tente på alle pluggene. Selv om vi savnet luftsparkene, soloen og låtene fra æraen med gitarist Strängen (RIP), så fikk vi herlige gitardueller mellom Nicke og Dregen, komplett med klassiske rockepositurer og gitarspilling på ryggen. Ny bassist Sammi Yaffa (fra Michael Monroes band) så ut som han storkoste seg og sammen med stødige trommisen Robban loste de konserten trygt i havn. Det var kok foran scene og stagediving fra første gitarakkord, men allsangen kom først i gang på klassikerene Toys and Flavours og Grace of God. En herlig konsert som gjør at man blir fristet til å ta turen til Stockholm i oktober for å se Hellacopters varme opp for Stones. Tøff og effektiv rock med alt av tilbehør.

Billetter til neste festival kan du kjøpe allerede fra mandag 14. August.