Etter kun et par år på markedet er det klart for noen nødvendige oppdateringer for å henge med i konkurransen fra i første rekke Marantz og Denon. På papiret ser jobben Yamaha har gjort med CX-A52000 ganske omfattende ut. Låter det bedre også? 

Tekst: Håvard Holmedal (haavard@stereopluss.no)

Stereo+ har benyttet den forrige modellen fra Yamaha - CX-A5100 som testreferanse siden den kom på markedet, og det er litt rart å se hvor fort utviklingen går både når det gjelder digitalkonvertere og prosessorer som behøves for at du og jeg skal nyte den beste hjemmekinolyden som er tilgjengelig i prisklassen under femti tusen. Har Yamaha klart å utlikne, og kanskje til og med klatret forbi utfordrerne fra Denon og Marantz? 

11 kanaler og to subwoofere

Yamaha CX-A 5200 er fortsatt en 11.2 forforsterker med balanserte utganger på samtlige kanaler. Nytt denne gangen er nye DAC-er, noe fancy som Yamaha kaller Surround:AI, bedre og tyngre strømforsyninger, kraftigere kabinett og i følge dem selv - bedre lyd. 

Enheten gir faktisk en litt bedre følelse både når det gjelder tyngde og stabilitet, men de har visst også jobbet litt med hvordan det kjennes ut å bruke den. Det kan kjennes når du trykker og skrur hvor det er litt mer motstand i blant annet volumrattet.  

De nye digitalkonverterne er fra ESS og har produktnummeret ES9026 Pro, og de gir økt oppløsning, men også mulighet for å dekode DSD. Vi er fortsatt ikke helt enige i redaksjonen om det er noen som bruker DSD, men gjør du det, kan du spille av dette, og omtrent alle mulige andre lydformater på CX-A5200. Via den lettbetjente appen får du selvsagt tilgang til diverse musikk-tjenester, og du kan streame lyd i inntil 24bit/192kHz fra en lokal nettverkdisk. Yamaha har fortsatt ikke sagt et ord om MQA, og her er det ikke engang noen rykter i markedet.  

Menyene er nye, men er egentlig ikke særlig bedre enn de forrige. Her er det bare å vente på oppdateringene som helt sikkert kommer. 

CXA5200 back.jpgUtganger og innganger

På CX-A5200 finner alle utgangene fra CX-A5100, men Yamaha har lagt til ytterligere en HDMI-utgang, og er nå oppe i tre stykker. Du har mer enn nok innganger og utganger, både analoge og digitale. I tillegg får du selvsagt Yamaha sitt eget MusicCast-system som gir app-styring av selve produktet, men også mulighet til å bruke forforsterkeren i et multirom-oppsett med andre Yamaha-høyttalere, og da gjerne en i hvert rom i huset. Med introduksjonen av sin nye platespiller Vinyl500 kan du også spiller plater i stua, og sende lyden av vakker analog musikk fra dine vinylplater til hele huset. Stemmestyringen Alexa er også på plass, men her må vi dessverre vente en liten stund på lansering i Norge. Burde ikke være lenge igjen, forresten. Det går rykter om en betydelig oppgradering av programvaren i løpet av de to første månedene i 2019, og da burde alt være på plass. 

SURROUND:AI

AI-teknologien som er innebygd i DSP-en analyserer scenen og produserer så en skreddersydd surround-effekt for å gjengi filmlyden best mulig. Denne AI-en analyserer øyeblikkelig scener ved å fokusere på forskjellige lydelementer som dialog, bakgrunnsmusikk, omgivelseslyder og lydeffekter, og optimaliserer automatisk surround-effekten i sanntid. Resultatet er en følelse av rom og klang som ligger utenfor de konvensjonelle lydfelteffektene Yamaha bygger inn i sine hjemmekino-produkter og skal gjøre lydopplevelsen enda mer underholdende. 

Romkorreksjon

Yamaha har ikke funnet noen grunn til å gjøre noen forandringer på selve romkorreksjonen. Den er fortsatt nøyaktig og presis, og tilbyr rikelig muligheter for tilpasning, også etter at du har foretatt romkorreksjonen og fått hele systemet ditt på plass. En ting er at romkorreksjonen gir en følelse av at lyden er bedre integrert i rommet, og det ryddes opp vesentlig i fokuset og presisjonen på hvert enkelt objekt og dets plassering i bredde og høyde. 

Noe helt annet er at det får alle satellitthøyttalerne til å spille fantastisk sammen med inntil 2 subwoofere. Dette gjøre kjapt og elegant med den medfølgende mikrofonen og som en del av selve romkorreksjonen. Presisjonen er på et nivå som du trygt kan glemme å få til på egen hånd, og jeg har ikke tall på de gangene jeg har forsøkt å «slå» systemet ved å forsøke på egen hånd. Det blir som oftest greit nok, men det skal litt til å treffe nivåene riktig. Skal du ha noen mulighet må du ha en meget god parametrisk equalizer, en målemikrofon og et egnet måleprogram. Selv da er det en ganske møysommelig og tidkrevende seremoni å komme nærmere enn det Yamaha gjør på to minutter. Men vil du gjerne ha en hobby er det jo bare å sette i gang! CXA5200interior.jpg

Musikk

Med strømming av musikk og gode muligheter til å slå av alt av video-kretser når det spilles hifi, er det selvsagt meningen at CX-A5200 også skal kunne fungere som en ren stereo forforsterker. Det gjorde den forrige, og selv om det åpenbart er forforsterkere som gjør den samme jobben for mindre penger, men så var det dette med å få utstyr og muligheter på kjøpet. Yamaha har jobbet med forsterkerens analoge kretsløp, og både digitalkonvertere, bedre strømforsyning og ikke minst forbedret intern jording, gir hvert sitt bidrag til at det faktisk låter finere og mer raffinert. Forskjellene er ikke åpenbare uten at begge enhetene kan sammenliknes direkte, men det er uansett fint å vite at lyden oppfattes som rene og mer stille. Klangmessig har det skjedd lite. De som håper på en lydsignatur med den ekstra varmen som Denon og Marantz har på tilsvarende produkter, er ikke på Yamahas liste over prioriteringer. Derimot har Yamaha mer mikrodynamikk, og en lyd som er enda åpnere og mer gjennomsiktig. 

Bassen er dyp og mektig når den skal være det, men den er også så presis og nøyaktig på en slik måte at du kanskje vil føle det er litt lite av den når du ikke har et par subwoofere koblet til. Det er ikke noe som mangler, for bassen er fargerik og detaljert, men den ekstra feitheten som annet utstyr kan ha, er ikke å finne noe sted. 

Forforsterkeren virker noe mer dynamisk enn hos forgjengeren, og særlig i mellomtonen hvor det er mer smekk, og har enda bedre dynamisk kontrast. Det kommer utmerket frem i Bliss´ Song for Olabi der perkusjonen er stramt og presist gjengitt, og har også mer energi og opplevd dynamikk. Den brønndype bassdronen i bunnen av lydbildet virker dypere, men det er først og fremst fordi det er mer ryddig i mellombassen. Totalinntrykket er at det er mindre «i veien» for lydsignalet, og det er som oftest et veldig godt tegn. 

I hjemmekinoen

Yamaha har vært forsiktige med å endre signaturen. Den er fortsatt veldig «Yamahask», men lyden kommer denne gangen i en klarere og enda mer oppløst og gjennomsiktig utgave. Og slår man på alt av kanaler og subwoofere, er integreringen av høyttalerne i systemet på veldig høyt nivå. Lydbildet er i sum klart mer spennende og umiddelbart attraktivt enn hos konkurrentene, men det er jo et spørsmål om behov og ikke minst om hva slags høyttalere du ønsker å benytte. Det er også et spørsmål om hvor troverdig og naturlig tøft du vil ha det til å klinge i hjemmekinoen. Yamaha sparer ikke på kruttet, og det låter slik du forventer at det skal låte på en ekte kino. 

IMG_0104.JPGLydbildet er stort, og til og med kjempestort. I alle retninger. Den litt trange følelsen man av og til får ved at surroundfeltet er på innsiden av høyttalerne i stedet for utenfor, er det ingen tegn til. Det er heller ingen særlige tegn på den relativt vanlige ødeleggelsen av perspektivet i front når man kobler til en senterhøyttaler. Her er det langt inn til bakveggen, det er godt fokusert og lyden i front er tegnet opp i flott 3D. 

Sammenhengen mellom det som skjer i front og det som skjer i høyden og bakover er også utmerket prosessert. Det foregår med stor renhet og klarhet, og det virker som om Yamaha gjør en bedre jobb med å rydde opp mellom kanalene enn det meste jeg har hatt hjemme, mens forforsterkeren samtidig klarer å få alt til å henge utmerket sammen. Objektenes størrelse, klang, størrelse, plassering og klangdetaljer forandrer seg ikke hørbart uansett om det raser rundt i rommet både ved siden av deg og over deg. Det skaper stor troverdighet, og selv om konkurrentene kanskje har litt mer varme og et litt roligere lydbilde, er dette likevel mer avslappende og naturlig. 

Er alt på stell? 

Det er her jeg skal komme med de faktorene som likevel ikke er fantastiske, og forsøke å dempe entusiasten en smule, men jeg finner ikke noe annet enn de kunstige lydfeltene som skal etterlikne kjente scener og konsertsaler som fortjener en streng pekefinger. Yamaha CX-A5200 gjør en imponerende jobb både på film og musikk, og er med og markerer at denne prisklassen har et imponerende høyt presisjons- og prestasjonsnivå.

Konklusjon 

Forskjellen fra forrige modell er tydelig, men jeg er usikker på om jeg hadde kastet meg i bilen og hastet av gårde til nærmeste utstyrs-pusher for å kjøpe meg et skinnende blankt og nytt eksemplar. Den forrige modellen er utmerket og står seg fortsatt godt. Likevel – har du ambisjoner om å hele tiden ha det beste prisklassen kan levere, er det bare å trå til. Du har min fulle støtte!