Forrige gang jeg hadde Devialet Phantom i hus ble jeg nesten sjokkskadet over hvor mye og hvor dyp bass de hadde klart å hente ut av den knøttlille enheten. Med respons ned til godt under 20Hz fikk vi en lydopplevelse som nesten trosser alle fysiske lover vi vet om, og kanskje enda et par til.

Teknikken

Løsningen Devialet har laget i bassen har vært med hele veien fra den første Phantom-høyttaleren, men denne gangen har de fått ut enda et par Hz brønndyp bass. Løsningen med å ha to basser, en på hver side, koblet til hverandre gir dyp bass, men er samtidig ekstremt tungdrevet. Dermed behøver man mye effekt. Denne gangen oppgir Devialet en effekt på 4500watt, og det er særdeles mye, men det meste av strømmen forsvinner i jobben med å drive bassenhetene.

Det som først og fremst er ekstremt er ikke egentlig at den går så dypt som den gjør, men at Devialet har klart å pakke et bass-system med denne ytelsen, og fått plass til en forsterker som kan yte inntil 4500watt i korte øyeblikk, er imponerende. Det gir hele 30kg skyvekraft på bass-elementene for å drive dem ned til imponerende 14Hz! Husk at det menneskelige øret kun klarer å oppfatte lyd ned til omtrent 20Hz. Alt under 20Hz er det andre steder på kroppen som oppfatter, og ja, denne høyttaleren kjennes godt i mageregionen og faktisk klarer den å få hele skjelettet til å rakle når du spiller høyt.

Nytt denne gangen er også at de har benyttet et titan-element til å spille de høyeste frekvensene, altså diskanten. Den forrige modellen var ikke optimalt oppløst og detaljert slik man kanskje kunne forvente av et sett høyttalere i prisklassen over kr. 40.000.- Den nye diskanten er lettere, stivere og drevet av oppdatert elektronikk helt fra signalet kommer digitalt inn i høyttaleren og til elementene blir satt i bevegelse. DAC-er (konverterer signalet fra digitalt til analogt), kontrollforsterkeren og den ekstremt kraftige klasse D-Devialet-Devialet-phantom-gold.jpgforsterkeren er oppgradert for å få høyttaleren til å spille enda bedre, og faktisk enda litt høyere. Selv om det er en klasse D-forsterker er ikke dette en digital forsterker. Det er en vanlig misforståelse at D-en står for digital, men dette er altså analog forsterkerteknikk.

Og så er fargen på utsiden også forandret. Noen vil kanskje si oppgradert. Nå er fargen på metall-delene i rosegull. Kontrollen foregår som vanlig via en app, og et trådløst signal kan du hente fra alt som er utstyrt med AirPlay eller Bluetooth, men den tar også signaler fra en nettkabel og du kan overføre et signal via den optiske inngangen. Det gjør at du kan koble til en av følgende enheter: TV, Apple TV, AirPort Express, CD-spiller, Blu-ray spiller for film, men dessverre kun en av gangen.

En høyttaler er grei å koble til. Skal du ha to høyttalere i stereo må du gå via en egen kontrollboks som heter Dialog – også den forbedret fra forrige modell. Men tilkoblingen er enkel, rett frem og greit forklart.

Jeg skulle ønske at Devialet hadde utstyrt Dialog-enheten med analoge innganger slik at man kunne kombinere Phantom Gold med en allerede eksisterende hjemmekinoreceiver, eller forforsterker. Da hadde jeg faktisk kjøpt meg et par!

Likevel er det mulig å koble til fem Phantom Gold for bruk i hjemmekinoen, men da har franskmennene bak Devialet bestemt at Gold kun skal leke sammen med andre Devialet-høyttalere. Men du behøver absolutt ikke en subwoofer. Disse høyttalerne river ned huset helt på egen hånd!

Fremtidens lydprodukt

Fremtiden for dem som er opptatt av lyd er definitivt ikke stusselige Bluetooth-høyttalere du kan kjøpe for et par timelønner hos en av de store elektronikk-kjedene. Ja, de er litt bedre enn den lyden du kan få direkte fra en mobiltelefon, men det er jo utrolig fargeløst og blodfattige greier, og snakker vi om troverdighet er jo den ikke-eksisterende. Ikke mye High Fidelity, med andre ord.

DSC06433.jpgFremtidens lydprodukter ser vi tydelige glimt av i Phantom. Avanserte teknologi, lyd som er godt nok unntatt for de mest audiofile, og et brukergrensesnitt som gjør at hvem som helst kan koble opp et par i løpet av få minutter. Hvis du ikke får det til kan du alltids få hjelp fra tolvåringen til naboen.

Fremtiden er små, høyteknologiske enheter som er så imponerende lydmessig at du knapt klarer å ta det inn eller forstå hvordan det er mulig. Og de vil sette dagens kompakte bluetooth-klasse høyttalere i et underlig og lite flatterende lys. Vi er blant dem som mener at det å spille musikk direkte fra telefonen, eller på en høyttaler til noen hundrelapper, er fullstendig respektløst mot dem som har brukt uker, måneder og noen ganger år, og en betydelig mengde penger, på å spille inn musikk slik at den skal låte bra, og være perfekt teknisk utført.

Håndspåleggelse og plassering

For å få høyttaleren til å våkne er det nok å legge hånden på den. Det er litt spesielt, og det er også den digitale murre-lyden den lager når den våkner til liv.

Du kan koble til en masse høyttalere til systemet. Faktisk 24 stykker for å få lyd i absolutt alle rommene i huset. I stua anbefaler vi absolutt å bruke mer enn en høyttaler slik at du får stereo og et lydbilde som er både bredt og dypt.

Men de kan ikke bare plasseres hvor som helst, og så forlange at de leverer opp til  sitt beste. Den enorme bassen gjør dem litt krevende. De behøver litt avstand til veggene rundt seg, og synes hjørner er litt problematiske. Det er mer enn nok bass om ikke denne også skal forsterkes av bak og sidevegger.

Imponerende bass

Kun sekunder etter at første spor fra den siste Leonard Cohen-skive har begynt tar jeg med selv med å sitte med halvåpen munn, og knapt tro det jeg hører. Og det er til tross for at jeg hadde Silver-modellen plassert på nøyaktig samme sted foran meg i stua, for litt over et år siden.

Stemmen til Cohen er skremmende tilstedeværende. Den er dyp som en brønn, den er nær, og den er svært troverdig tegnet opp foran meg. Jeg har hørt You Want it Darker, i flere andre sammenhenger, og den har en tendens til å bli altfor stor både i bredde og høyde. Det er nesten som om de fleste stereoanleggene jeg har hørt ikke har nok krefter og kontroll til å holde den på plass innenfor yttergrensene av to høyttalere.

Og når jeg setter på den deilige og flytende elektronikaen til danske Trentemøller, og hører det enorme fundament den har i bassen, er dette mer enn bare dypt. Det er også stort, kraftfullt og presist. Vanligvis må man stable opp en haug med dyre subwoofere for å få tilsvarende dybde og kontroll. Likevel kan jeg ikke si at det blir for mye, heller. Bassen er overraskende godt balansert og stram, og så dynamisk og rytmisk som man kan forlange av noen høyttaler under omtrent hundre tusen kroner. Men det er jo ikke bare på grunn av bassen man betaler et stykke over 50.000.- kroner for et par høyttalere. De skal jo helst spille musikk som ikke kun er for bass-fantaster også. Og helst skal den jo spille både pop, rock, klassisk og opera på en måte som gjør at den konkurrerer med hva som helst der ute.

dialog.pngMusikkopplevelsen

Høyttalerne er åpenbart forbedret i mellomtonen og diskanten siden den forrige modellen Phantom Silver. Den hørbare grovkorningen i overgangen mellom diskanten og mellomtonen er redusert kraftig, og detaljene den slipper ut helt i toppen er mye luftigere og lekrere presentert. Det hele er mye mer raffinert og lekkert presentert. Og fordelen av å ha diskanten midt inne i mellomtone-elementet blir ikke klarere enn dette. Du har hele lydbildet lekkert brettet ut foran deg, og det er god plass. For ikke så si kjempegod! Samtidig er det veldig enkelt å skille hvert enkelt instrument og stemme fra hverandre og det gjelder om det er store orkestre eller kor.

Jeg henter frem notatene, og de samme platene jeg hørte på forrige gang. Jeg begynner med Røyksopp og deres The Inevitable End og låta You know I have to go. En ting er at bassen fortsatt nesten er ufattelig dyp og fortsatt vanskelig å forstå, men stemmen er klarere, mer fargerik og detaljert enn sist. Når Røyksopp krydrer lydbildet med litt synth er det mye luftigere, men samtidig også mer presist og klart. David Gilmours gitarer virker troverdige og ekte, og rommet han spiller i er imponerende stort.

Volumet er mer enn høyt nok. Den flater fortsatt litt ut i bassen slik den forrige modellen Silver også gjorde, men det er knapt noen innvending. Den spiller mer enn høyt nok, og du må presse den til nokså ekstreme nivåer før dette inntreffer. Og da kan du allerede ha passert punktet hvor innholdet i glass-skapet er utenfor enhver redning.

Skal jeg kritisere denne høyttaleren for noe som helst, må det være at bassen kanskje er litt monoton eller entonig – med trykk på ”litt”. Det er mer bass og forflytning av luft, enn egentlig tone i enkelte sammenhenger, og det er fortsatt litt å gå på i mellomtonen og diskanten. Det går ennå an å skaffe seg et stereoanlegg til 50.000.- kroner som spiller bedre på viktige områder, men da må du altså helt glemme den utrolig imponerende dybden til bassen, og selvsagt også muligheten til å spille trådløst både i stua og i resten av huset. Og kanskje må du også klare deg uten anerkjennende og litt misunnelige blikk fra venner og kjente som stikker innom.

Det finnes ingen firkantet høyttalerboks i verden som tiltrekker seg så mye oppmerksomhet som Phantom Gold.

Konklusjon

Er så oppgraderingen verdt pengene? Ja, det er den! Den er faktisk såpass betydelig at det faktisk virker en smule ufornuftig å kjøpe en av de rimeligere Phantom-høyttalerne hvis du er fra så vidt interessert i lyd, og oppover!

Phantom Gold er en ekstremt imponerende høyteknologisk og annerledes høyttaler. Den spiller brønndypt, er klart oppgradert i mellomtone og diskant, og enkel og grei i bruk.