Fjellstø monitor

Vi har tidligere testet både Kerr Acoustics K300 og K320. De har absolutt falt i smak, og har også kommet i en S-utgave som er litt snillere og kanskje ikke fullt så avslørende og krevende som modellene uten S. Hjemme i stua hos Stereo+ står det et par K320 som referansehøyttalere, men vi foretrekker vi originalversjonen av disse (uten S). Det har en åpenbar årsak, og det er at vi absolutt behøver en høyttaler som avslører absolutt alt av elektronikk og eventuell strømkosmetikk, og som gjør det på kortest mulig tid. Den gjør jobben, og er på ingen måte overtydelig eller krevende til daglig fritidsbruk. Bassen er flott, mellomtonen utrolig åpen og presis, og så er det den modifiserte bånddiskanten på topp som er superpresis og totalt gjennomsiktig.

Jes Kerr er mannen bak Kerr Acoustic, men du kan nesten ikke snakke om Jes uten å også nevne hans snekkerkyndige far som har laget en masse prototypekabinetter. Gjerne under åpen himmel i hagen hjemme. Det gir stor fleksibilitet i konstruksjonsfasen og også under starten av selskapet da faren til Jes også stod for produksjon av kabinetter for de første solgte modellene. Men suksessen har flyttet produksjonen inn i mer egnede og mer profesjonelle omgivelser med større produksjonskapasitet. Kabinettene blir likevel produsert lokalt, noe som gir god kontroll på produksjonskvalitet og finish. 

Høyttalerne til Kerr Acoustic er opprinnelig laget for profesjonell bruk i studio og produksjonssammenheng, men det er ikke noen motsetninger her. Gode monitorer fra merker som blant annet ATC og PMC har absolutt tålt overgangen fra studio til stue, og det samme gjelder også norske Sigberg Audio, som ikke helt ser noen forskjell på studio og hjemmemarked. Gode høyttalere kan brukes overalt til alle typer musikk. Likevel har Kerr Acoustic valgt å justere delefilteret noe på K200S for å tilpasse lyden til ikke-profesjonelle kunder som vil ha en litt mindre studionøytral frekvenskurve. 

Finish og konstruksjon virker å være i toppklasse. Den blanke finishen på de høyttalerne vi fikk til test er veldig flott. Kanskje hadde jeg foretrukket at de var i en mattere finish, men liker du det litt blankt får du akkurat det du vil ha. Treverket er også særdeles flott, og det er selve kabinettene også – som er bygget i 24mm limtre av latvisk bjørk. 

De som har sett seg litt rundt omkring kan nok finne likheter mellom K200S og merker som ATC og PMC, og de er jo heller ikke voldsomt ulike – selv om de er enda større og mer imponerende. K200S virker likevel store nok, og tar godt for seg av plassen i stua, og det gjelder selv om de blir plassert forholdsvis nær veggen. 

Elementene er imponerende både når det gjelder konstruksjon og tyngde. Både mellomtone og bass kommer fra Volt i Dorchester og er kjent for sin presisjon og fullstendig kompromissløse konstruksjon. 

I K200 sitter det en kraftig bass på 10 tommer med et ekstremt stivt og stødig chassis for å hindre vibrasjoner – selv når den blir hardt presset. Elementet har lang slaglengde og noe Volt kaller for Radial Intercooler Technology. Spoler blir varme når de utsettes for store effekter, og om de ikke tar direkte skade er det fortsatt ikke noen fordel at spolen er glovarm.

Mellomtonen er en 3tommers dome med en kraftig magnet på imponerende 5kg. Denne er også produsert av engelske Volt. Diskanten er en 60mm bånddiskant med en membran som veier omtrent ingenting. Vekten er knapt målbar og er på skrinne 0,027gram. AMT-«bånddiskantene» som sitter i ELAC, Audiovector og andre har en bevegelig masse på mellom 0,15-0,20gram, mens en typisk dome-diskant veier rundt 0,5gram. Det gjør at den bevegelige massen er nesten 20 ganger mindre enn en tradisjonell dome-diskant.

Kerr Acoustic har jobbet lenge med transmisjonslinjehøyttalere. Når disse er godt laget er resultatet dyp og mer presis bassgjengivelse, og er i stand til å gi mindre uønsket resonans og forvrengning – hvis konstruktøren har gjort en god jobb. 

Prinsippet bygger på at det lages en tunnel eller rør som har opprinnelse på baksiden av bassmembranen, og er avstemt i både lengde og diameter for å gi dypere og renere bass. Men har du K300 og K320 ved siden av hverandre, hører du også at den lengre transmisjonslinjen skaper en bedre åpenhet og større presisjon også i mellombassen og opp i mellomtoneområdet. I tillegg til veldig mye dypere og renere bass – selv om det samme bass/mellomtone-elementer er i bruk. Transmisjonslinjen forklarer også den tildekkede porten nederst på Kerr Acoustic sine høyttalere. 

Transmisjonslinje-konstruksjonen tar bassen ned til imponerende 25Hz. Det er dypt nok for selv krevende elektronika og solide doser film.

Kerr Acoustic K200S er overraskende enkle å plassere. De kan stå ganske nær veggen uten av bassen blir for «boomy», og det er ikke veldig stor forskjell på holografi, fokus og perspektiv om de plasseres nær veggen eller om de står fritt ut på gulvet. Det er langt viktigere å gi de litt plass på sidene slik at de ikke spiller direkte inn i sideveggen(e). 

Hvis du absolutt må stille dem nær sideveggen anbefales det sterkt å bruke en dempematte for å dempe førsterefleksen. Det gir bedre fokus på stemmer og et strammere og bedre definert perspektiv. 

Hos meg endte jeg opp med en plassering kun 25cm fra veggen bak. Da var den bassen, selv om den fortsatt er betydelig både mengde og dybde i god balanse med mellombassen og mellomtonen. Bassen er stram og kontrollert, og bedre definert enn de aller fleste høyttalere jeg hittil har hørt hjemme i heimen, og det helt uten å koble til et rack fullt av effektforsterkere. 

Høyttalerne behøver et par gode stativer som løfter høyttalerne til helt riktig høyde. K200 er 77,5cm høy i utgangspunktet og behøver et par stativer på omtrent 30cm for å komme i korrekt høyde. Kerr Acoustic leverer originale og granulatfylte stativer til høyttalerne, men nye eiere står selvsagt helt fritt til å velge passende stativer selv. 

At dette er en utmerket høyttaler merkes allerede fra første strofe som spilles. Den massive og superstramme bassen er en ting, men for meg er det den perfekt balanserte mellomtonen som tiltrekker seg det meste av oppmerksomheten. En ting er at den er sjeldent åpen og gjennomsiktig, noe annet er at den bærer frem en enorm mengde med informasjon. Så til de grader at enhver innspilling jeg spiller blir avkledd helt inn til selve kjernen av tonen som blir spilt. Klangen er fantastisk fargerik og ganske så lekkert avrundet samtidig som instrumenter og stemmer nydelig fokusert og fabelaktig presist plassert i det vidåpne lydbildet. Musikk av alle slag blir en opplevelse å lytte til – så lenge innspilling og elektronikk ikke blir revet i filler av presisjonen og nøyaktigheten til K200. 

Bassen behøver en nærmere beskrivelse, for selv om den er dyp (jeg målte akseptable nivåer helt ned til 20Hz) er den samtidig stram, kontrollert og bemerkelsesverdig fri for hørbar forvrengning eller resonanser. Den er rett og slett noe av det reneste jeg har hørt av bass uten å bevege meg helt opp i highendklassens luksussegment. Bassen er like fremragende enten du har lange bassdroner som dominerer lydbildet slik vi finner i Song for Olabi av og med Bliss eller Infected Mushroom sin hektiske og hardtslående bass i Becoming Insane. Høyttaleren klarer også å holde kontrollen på Ola Kvernberg sin Arpy på en måte jeg knapt har hørt siden vi var innom studioet til Morten Lindberg og fikk hakeslipp av hvor stram og presis innspillingen egentlig skulle være, og hvor langt unna den faktisk fremstod på de fleste hifi-anlegg vi har testet den på. 

God lyd begynner med stram og presis bass, for er det problemer i den dypere enden av bassen sprer problemet seg oppover i frekvens og tåkelegger detaljene i mellombassen og i den nedre delen av mellomtonen. Kanskje ikke veldig mye på kvinnestemmer, men definitivt på dype herrestemmer som Cohen og Cash. Resultatet er gjerne at de blir altfor store og flyter utover mot kanten av lydbildet. I tillegg til at fokuset forsvinner og det blir vanskelig å plasseringen stemmen burde ha i lydbildet. 

Med bassen så til de grader på plass som her, åpner det seg omfattende muligheter for mellomtonen og diskanten til å skinne, og det gjør den så till de grader. Jeg har allerede konkludert med at mellomtonen er veldig god balansert og veldig transparent, men den er også enormt dynamisk og lager et svært levende og attraktivt lydbilde. Diskanten skjøter sammen med den store mellomtonedomen på imponerende vis og oppfører seg som et enkelt element med svært homogene klangegenskaper og nydelig balanse. Klangen er så vidt litt avrundet i forhold til våre egne K320, og jeg kunne nok fint levd med et par K200 uten S, selv om de nok ville vært litt mer kresne på elektronikk og innspillinger. Jeg synes konstruktøren Jes Kerr har truffet veldig godt med det vi kan kalle «hjemmeutgaven» av denne høyttaleren. Den er etter det jeg vet kun tatt ned et par dB, og det har absolutt ikke gått utover høyttalerens åpenhet eller detaljerikdom, for selv om K320 viser et sterkt slektskap med K200 blir den samtidig spilt ringer rundt på de fleste områder. 

K200S er også i stand til å spille skikkelig høyt. Helt uten at du opplever noen forflatning av dynamikken eller at den mister noe av presisjonen. Du får nøyaktig den samme lyden, bare høyere, og du vil oppleve at den er godt i stand til å spille konserthøyt hvis rommet akustikk og forsterkerens krefter takler det imponerende lydtrykket. 

Høyttalerens perspektiv og holografi er også veldig godt og særdeles stødig, og virker som spikret fast i rommet foran deg. Lydbildet har god bredde, men også en fantastisk dybde når du treffer med oppstillingen og en liten vinkling inn mot lytteposisjon. Det får gode vokalister og instrumentalister til å tre frem dønn i midten av lydbildet, mens bandet inntar svært godt definerte plasser bakover og utover mot sidene av lydbildet. Det er faktisk en opplevelse i seg selv og kommer i tillegg til dens flotte musikalske egenskaper.

K200 S er en ganske voksen stativhøyttaler, og den tar plassen i stua på en litt annen måte enn de slanke gulvstående høyttalerne vi vanligvis får levert til test. Men har du plass og mulighet får du en høyttalere som gjør det til en fornøyelse å spille musikk – av alle slag og sjangre. Det er bare å lene seg godt tilbake i sofaen og nyte.