Men det måtte være barn som skulle opptre. For rommet har en takhøyde 2 meter og 13 centimeter og da er det ikke mye plass til en høy scene. -  Men så har jeg ikke noe drøm om å stå på scenen heller, ler Tor Arne.

Det er ikke popstjerneambisjoner som er skjult i scenen, men derimot et gedigent bass-system. I scenevolumet på 2800 liter finnes det åtte 24 tommere. 

- Det er like mye som 52 stykk 10 tommere, forklarer Tor Arne som er bedre kjent som 8x12tom på diskusjonsforumet Hifisentralen. Men det nicket brukte han da han bare hadde to basstårn med åtte 12 tommere. Så nå når det er blitt mer fart i bassen skjuler han seg bak nicket The Shy. 

Ingen tvil om at dette er hifi-svaret på en seriøs amerikansk muskelbil. Så jeg gleder meg til å vri om nøkkelen og få en vegg av lyd mot meg. Men slik skulle det ikke bli. På veien mot Langesund mottar jeg en tekstmelding som forklarer at datamaskinen, hjertet i anlegget, er gått ned for telling. Så på første tur til Tor Arne blir det null lyd, men mye prat om veien til eget lytterom med en scene av bass. Lyttestolen2_1024x683.jpg

Selvbygd er velbygd

- Det startet med at jeg som 20-åring bygde lyd i bilen min, en skikkelig rånebil, Ford Granada. Det var også den gang fokus på svære basser. Så der hadde jeg en 18 tommer Cerwin Vega-bass. Den banket inn i ryggen på baksetet, sier han. Men han understreker at han ikke var en råner som ragget rundt på stripa.

- Nei, jeg var faktisk en sånn som gikk med Armani-bukser, forklarer han og tilføyer at han sjelden var fristet til å kjøre volumet opp på 11, for jeg var også den gang mer glad i god lyd enn mye lyd. Da han var 24 år, begynte han med hifi i stua. 

- Det startet med Cerwin Vega 1215, men de gikk jeg fort lei. Etterpå kjøpte jeg et par Monitor Audio stativ-høyttalere. De låt pent med flott holografi. Men det var ikke særlig til dynamikk. Derfor begynte han på begynnelsen av 90-tallet å bygge egne høyttalere. De første var et byggesett fra Eltek (heter nå Dynabel) og det var en toveis-høyttaler. Men ikke overraskende var det for lite bass Tor Arne.

- Jeg bygde jeg en Amadeus Sub 100 med åtte åtte-tommere. Så jeg var tidlig ute med deling og aktiv bass, sier han og tilføyer. Etter at jeg begynte å bygge har det aldri vært aktuelt med kjøpe-høyttaler igjen.Bassene_1024x683.jpg

Med konas tillatelse

52-åringen jobber som snekker og har alle forutsetninger for å bygge stadig mer kompliserte DIY-anlegg. Kona Liv, som han traff for 10 år siden, stanset heller ikke byggeprosessen:

-    Da jeg traff dama mi, sa jeg at jeg hadde hifi som hobby. Så hvis jeg skulle flytte til Langesund, måtte jeg få et eget rom. Da sa hun bare: «Du kan få hele kjelleren». Det er veldig sjelden hun er her nede; kanskje en gang i året. Hun synes det er så vanskelig å slå på anlegget, smiler han.

Det er ikke vanskelig å se at rommet ikke har en kvinnes touch. Dette er en ekte mannehule med lite vekt på lekre gardiner, matchende tapet og designmøbler. Her er en enkel, gammel lyttestol som er spikret fast i gulvet og en uendelig mengde dempematter som er spredd utover hele det 30 kvadratmeter store rommet. Ikke perfekt til en koselig romantisk hyggestund med kjæresten, men ideelt for hifi-nerder som oss.

Digert anlegg

Anlegget og scenen som troner foran oss er enorm. Tre Dynamic Precision-forsterkere til diskant, mellomtone og midbass, fire klasse D-forsterkere, Anaview ALC 1000-1300 til den dypeste bassen, seks 15 tommer mellombasser fra Acoustic Elegance TD15M (60-500 hz), Morell mellomtoner, som er kjent fra EggelstonWorks- og Magico-høyttalere, på 6 ½ tommer (500-3,5 kHz) og deretter overtar diskantene Beyman TPL 150 over 3,5 kHz. Det hele styres av digitalkonverter som også fungerer som delefilter og equalizer, Amara 8 Lynx. 

- Når jeg ikke har tatt med jobben, har det nok kostet 300 000 kroner. Men jeg har sikkert brukt mye mer enn 1000 timer her nede. Så sånt sett koster jo anlegget over en million kroner, smiler han og tilføyer: Dette er ikke jobb. Det er jo bare gøy underveis.

Med et lite blikk på anlegget forstår du at det vil smelle når man trøkker på: - Du kan spille grisehøyt, men likevel må du bort for å kjenne at elementene rører på seg. Det er så lite bevegelse. Derfor er det også svært lite forvrengning, sier Tor Arne. 

Jeg merker at det bare blir mer og mer vanskelig å se, men ikke høre dette anlegget. Derfor bestemmer jeg meg for å komme tilbake for å få lyden smelt i trynet. Det får du høre om i slutten av artikkelen.

IMG_6498 (2)_1024x683.jpgMåler seg til godlyd

Ikke nok med at rommet er kledd i dempeprodukter. Det er også brukt alle adskillig timer på måling og digital retting av frekvenskurver. Audiolense er et fantastisk verktøy. Du kan stille delefrekvenser, faser og linearitet, sier Tor Arne, men innrømmer at han kan bli litt gal av måleprosessen:

-Man blir litt rar under prosessen. Det blir litt mye sinustoner. Så jeg prøver å stille inn lyden en j….. kort periode. Etterpå gjemmer jeg bort mikken, ler han. Akkurat det er nok litt fleip det med å gjemme bort. For målemikrofonen står til pynt på en av de digre bassabsorbentene. Tidligere hadde Tor Arne DEQX (en EQ-digitalomvandler med mange innstillingsmuligheter) og da var det mer målebonanza.

- Men jeg måler mindre med tiden, sier han, og da får Tor Arne mer tid til å lytte til musikk, for som han sier: Jeg slår av lampene i taket, lukker øynene og hører gjerne musikk i tre timer.

Ingen naboklager

Da vi var hjemme hos Ole Martin som hadde 32 basshøyttalere, ble vi overrasket over at han vanligvis hører musikk svært lavt. Det gjør faktisk også Tor Arne.

- Jeg spiller vanligvis bare rundt 75 db når jeg sitter med PC`en på fanget og koser meg. Anlegget gir meg mest på lavt nivå. Likevel er det viktig å vite at du kan dra på. Det er liksom et bevis at man hår på brystkassa, sier han og avslører hva som er smertegrensen for anlegget. Det kan spille 130 db. Jeg har faktisk hørt det på maks, men da orker jeg ikke å høre en halv sang engang. De har en smerteterskel disse ørene, sier Tor Arne som vet det av erfaring. Jeg har drevet som snekker i 35 år og har vært litt sløv med å bruke hørselvern. Så jeg hører ingenting over 14 kHz. Og den blir dårligere etter hvert. Så når jeg blir 70 år så hører jeg vel ikke noe over 10 kHz.

- Høyttalerne spille flatt ned til 10 hertz. Jeg har ikke målt så nøye under det fordi da blir mikrofonene unøyaktige. Det som er viktig er at det ikke er kompresjon ved 10 Hz i det hele tatt. Jeg har fått mye tyn på nettet når jeg skriver at jeg hører bass helt ned til 10 Hz. Men når man spiller en sinustone på 10 Hz, hører jeg det med en gang. Samtidig har jeg folk på besøk som ikke hører noe. Kanskje det er en skavank at jeg hører så langt nede. Uansett er det et fåtall låter som går så dypt, sier han.

Han husker likevel da han spilte filmusikk som gikk helt ned til 7 Hz.

- Det var musikken fra «Black Hawk Down». Når tonen kom, flyttet bassene seg flere centimeter. Den kunne virkelig brukes som en rask hårføner, ler Tor Arne.

Mange tror man opplever fet og tung bass i et slikt system, men slik er det ikke:

- Faktisk så oppleves ikke bassen som så dyp. Med slik kontroll nederst i frekvens blir ikke bassen feit. Dessuten sitter jeg der i rommet hvor bassen har er et trykkminimum, sier Tor Arne som er så fornøyd med lytteposisjonen at han rett og slett har skrudd fast stolen til gulvet. Jeg sitter som en skruestikk, ler han.

Den dype bassen gir visse utfordringer i det 30 kvadratmeter (4,37 meter bredt, 7 langt og 2,13 høyt) store rommet. 

- Jeg legger sjelen min i å dempe så dypt som mulig. Jeg har flere steder 90 centimeter isolasjon. IMG_6498 (2)_1024x683.jpg

Aversjon mot testmusikk

Tor Arne hører på et bredt spekter av musikk: Blues, jazz og mye norsk musikk.

- Jeg har faktisk ingen favorittartister. Selv om jeg har vært på mye konserter med Kari Bremnes, er hun ikke en favorittartist. Det som er viktig for meg er at det er bra gjennomført musikalsk. Så jeg kan like gjerne høre Infected Mushroom eller Yello som blues. 

En ting han ikke hører på er testlåter. 

- Det blir man lei. Har man samme testplate i 10 år så er det bare trist. Musikken blir intetsigende. Testplater har ødelagt mye god musikk. Jeg hører aldri samme musikk om igjen. Dessuten er lydhukommelsen så dårlig hos folk at det ikke har så mye for seg å ha samme testmusikk. Da jeg startet opp anlegget mitt etter en fire måneders pause, synes jeg det var vanskelig si om lyden hadde forandret seg. 

Fått mye hjelp

Under nicket 8x12tom har Tor Arne vært aktiv på diskusjonsforumet Hifisentralen.no og fått mye hjelp med innstillingen av anlegget sitt. Men han har også havnet i krangler. - Jeg liker å fyre litt oppunder, men med glimt i øyet. Noen tar hobbyen litt for dødsens seriøst. 

Han har også reist rundt og hørt mange forskjellige anlegg. Full ærlighet er det ikke alle som tåler.  -  Jeg har hørt mye kjedelig lyd fra dyre anlegg. Det er rent og pyntelig med masse detaljer, men når man begynner å rocke faller det hele sammen. Noen av de som eier slike anlegg, kan være litt hårsåre, sier Tor Arne som understreker at mange millionanlegg også låter bra.

I DIY-leiren tar han seg litt større friheter når han er på besøk: - Da hender deg at vi krangler så busta fyker, men der kjenner jeg også folk litt bedre, forteller han og vi lurer på om han har grunn til å blåse seg opp og fortelle folk hvor skal skapet skal stå. Vi må tilbake å høre på anlegget.

Slik låter det

Et halvt år etter første besøk kommer jeg tilbake til Langesund med høye forventninger. Fra kjellervinduet hører jeg liflige toner og forstår at anlegget er oppe og står igjen. Jeg setter meg ned i den velbrukte lyttestolen og gasser opp volumet på Daft Punks «Georgio by Moroder». Den legendarisk synthkongens stemme står krystallklart foran deg uten sjenerende sibilanter, synthene står klart plassert foran deg og bassen kommer helt fra avgrunnen. Uansett hvor høyt du spiller får anlegget aldri pusteproblemer. Denne uendelige dynamikken frigjør anlegget og gjør at de fleste andre anlegg føles bundet på hender og føtter i kompliserte passasjer.GammelognyDP_1024x683.jpg

De fleste anlegg klarer enkel akustisk musikk, men med store orkestre eller tette og kompliserte pop-produksjoner får mange anlegg selv i millionklassen problemer. For ikke å snakke om rock. Der blir mye komprimert, hardt og stygt. Dette anlegget får aldri pusteproblemer eller harde kanter. Så du blir ikke lyttetrett. Spesielt overbevisende blir det når eieren av anlegget putter på sin favoritt Junior Wells «Goin` Home» hvor gitarene og stemmen får helt utrolig attakk. En låt som kan bli litt slapp i et dårlig anlegg, måtte man trampe takten av her.

For å teste bassen satte jeg på Ane Bruns «These Days» og her får man virkelig føles av skyvet i bånn. Når trommene kommer, dundrer det i hele rommet uten noen bilyder og Ane Bruns stemme troner ubesværet over dette mektige kompet. Denne låten er lakmustesten på god bassgjengivelse, og jeg ble imponert. Det er absolutt ikke noe ekstra fett i bassen eller forvrenging. Jeg synes 98 prosent av alle anlegg har for mye forvrengning i bassen, men ikke her. Mine to Paradigm Sub 1 til nærmere 130 000 kroner har ingenting å stille opp med i forhold til dette. Selvbygd er rett og slett best på bass.

Men Tor Arne har ikke bygget det perfekte anlegg. På grunn av litt gamle og utdaterte forsterkere og ikke verdens råeste digitalkonverter, mangler man litt detaljer og luft i gjengivelsen. Dermed vil man av og til savne litt magi fra de beste sangstemmene eller det siste detaljene i pusten fra en Miles Davis eller Chet Baker ved trompeten. Det er heller ikke så mye dybde i lydbildet som de aller beste anlegg kan triumfere med. Det tror jeg skyldes at Tor Arne har gått for demping istedenfor diffusjon på veggen bak høyttalerne. Han forklarer også at han har eq`et anlegget med en liten økning i bass og en liten demping i diskanten. Så det kan være en liten forklaring på litt mangel av luftighet.

Dette er likevel bagateller i forhold til et anlegg som kan spille så utrolig befriende dynamisk med en stram bass som går helt ned i kjelleren. Mange med millionanlegg vil bli misunnelig på dette anlegget. Det ble i alle fall jeg.