Morsom og mektig lytteopplevelse

Focal er en av de høyttalerprodusentene som har markert seg mest positivt de siste årene. De er ikke alene, men det går ikke an å kjøpe seg et par høyttalere i noen prisklasser uten å sette Focal på listen over alternativer du bør vurdere seriøst. Det er for tiden kun i høyttalernes absolutte budsjettklasse, at de ikke deltar i racet om å vinne kunder.  

Focal Kanta No 3 er store, men viker litt unna øyet på grunn av et flott avrundet kabinett mot baksiden. Materialene er flotte hele veien, og den matte trefineringen i valnøtt på siden og bakover, er i beste møbelutførelse. På toppen er det en glassplate (nei, den er ikke for potteplanter eller annen pynt – selv om det er fristende). Fronten er i kunststoff og av det meget solide slaget. Det hele ser lekkert ut, og de tar seg flott ut i stua. At de leveres i litt utradisjonelle farger gjør at de kan tilpasse en rekke forskjellige interiører, og det finnes varianter som passer bedre enn andre til nordiske interiører. De lyse, beige frontene (ivory) på våre testeksemplarer tok fargen på veggene hjemme hos meg nesten perfekt, men de synes fortsatt temmelig godt. Brede og høye som de tross alt er.

Linfiber

Jeg har snakket med konstruktører som mener at papir/papp er det eneste materialet man kan bruke på elementene i en høyttaler. Det utsagnet møtes ikke av så veldig mye forståelse hos Focal. «Ja da, jo da, vi forstår hva de sier, men vi jobber på en litt annen måte». Focal har jobbet med forskjellige typer membraner i alt annet enn papir i lang tid, men det er knapt noen overraskelse for de som har fulgt litt med og sett hva Focal har puttet inn i membranene den siste tiden. Det kan derfor tyde på at komposittmaterialet ikke er helt nok i seg selv. De nye Chora-høyttalerne har fått karbonfibre i membranene, mens Kanta-elementene er fylt med hamp eller fibre av lin. 

Dette lages i en prosess som er langt mer avansert enn det man skulle tro. Fibrene må legges i et bestemt mønster og møysommelig støpes inn som en del av en membran av HDP, eller high density polymer. HDP har allerede i utgangspunktet gode egenskaper brukt som membran med høy stivhet og lav vekt, men Focal ønsket åpenbart å øke dempingen av resonansen i membranen - uten å øke vekten. Da kan man blande inn karbonfibre slik de har gjort på den rimelige serien Chora, eller hamp slik de benytter i Kanta. I Kanta 3 sitter det en mellomtone på 6,5 tommer, mens bassen blir håndtert av to basser på åtte tommer, og et nytt, kraftig magnet- og motorsystem med blant annet en Faraday-ring på innsiden, for å sørge for mer lineær drift ved at magnetfeltet ikke påvirkes negativt av spolens posisjon og spenning. 

Diskanten er slik vi kjenner den fra mange andre Focal-konstruksjoner. Invertert og av det superlette materialet beryllium. For å få diskanten til å tåle mye volum uten å komprimere, har den fått et nyutviklet dekompresjonskammer på baksiden. Høyttalerne kommer levert med fronter, men disse ble ikke engang pakket ut av esken. Jeg har ikke nysgjerrige småbarn, ikke katt og ingen løse gnagere som kan finne på å gå til angrep på elementene. Det låter alltid best uten fronter, og derfor blir de stort sett alltid igjen i esken. 

Uvanlig kabinettkonstruksjon

Kabinettene vi er vant til å se er stort sett laget av treverk. Flerlags limt treverk, MDF, HDF eller liknende. Focal har bygget kabinettet i noe av det samme materialet de benytter i membranene - HDP. Sammenliknet med MDF er komposittmaterialet HDP 15 prosent stivere, har 25 prosent bedre demping av resonanser og er 70 prosent tettere. Det gjør kabinettveggene noe tynnere enn det vi er vant til på highend-høyttalere, og gir høyttaleren litt større innvendig volum. 

Tyngden er likevel ganske imponerende, og vi hadde et ganske intenst basketak med de store eskene for å få dem opp trappa hjemme hos meg. Høyttalerne står på solide metallføtter med integrerte spikes som kan justeres fra oversiden. Frontene er svakt buet og lener seg litt fremover på toppen. Utenpå komposittmaterialet er høyttaleren finert på tradisjonelt vis, og ser etter min mening veldig flotte ut. 

Stor eller liten høyttaler? 

 Jeg finner meg veldig godt til rette med både små og store høyttalere. Det er noe små høyttalere gjør som det er veldig lett å sette pris på, og riktig plassert kan de gi en innsikt i lyden som kan være ekstremt imponerende, samtidig som definisjonen av scene eller opptaksrom kan være i aller høyeste klasse. Denne opplevelsen kan du åpenbart også få med store høyttalere, men det fordrer at du har lomma full av ekstra tusenlapper du kan legge i investeringen.  

Mange av kvalitetene til Kanta No. 3 kan kjøpes for omtrent halvparten av prisen. Hvis du kan klare deg med at høyttaleren kun gir en anelse om hva som rører seg i den dypere enden av bassen, og kan leve godt med detaljene, oppløsningen og perspektiv-egenskapene til en mindre høyttaler, eller eventuelt har et begrenset budsjett, er det mye moro med gode stativhøyttalere. I Focal sitt univers heter da høyttaleren Kanta No. 1, plasseres på stativ og spiller særdeles imponerende. 

Likevel, og selv om den mye mindre Kanta No. 1 på papiret spiller ganske dypt, er opplevelsen av den store høyttaleren Kanta No.3 rett og slett noe helt annet. Opplevelsen blir fysisk på en helt annen måte, og alt som foregår under 80-90Hz får en helt annen tyngde og størrelse.  

Det som følger med en større høyttalere er nokså solid krav til forsterkerressurser. Den lille Kanta No.1 kan du enkelt drive med en god forsterker i prisklassen under 40K eller noe, mens du med Kanta No. 3 lett ryker på et forsterkerkjøp i en prisklasse som fort nærmer seg sekssifret. Og det er ikke fordi vi mener at det må til for å spille skikkelig høyt. Det gjør vi nesten bare når vi tester ut høyttalere vi har inne til test, men det merkes fort når det er nok ressurser til stede også når vi spiller på helt vanlige lytte-nivåer. Selv om forsterkeren kun skal levere favorittmusikken med godt under 5watt.  

Plassering

De ganske kraftige basselementene og bassporter både i front og på baksiden, gir høyttaleren veldig solide egenskaper i bassen, og jeg hadde forventet at de behøvde litt ekstra avstand bakover til bakveggen. Jeg har hatt ganske mange store høyttalere i stua etter hvert, og gjorde egentlig ikke noe annet enn å dumpe dem ned der jeg har hatt gode opplevelser med andre, tilsvarende konstruksjoner. Fra frontene på høyttaleren til bakveggen var utgangspunktet omtrent 120cm. Foran høyttalerne er det tykke tepper, en stor sofa, og mange brutte veggflater. Sofaen står midt ute på gulvet med fire meter til veggen på baksiden. 

Jeg har forsøkt å flytte de ganske mye frem og tilbake under testen, men av både praktiske og lydmessige årsaker ble de ikke mye justert fra utgangspunktet. Lenger ut på gulvet fungerer bra og jeg har gjort deler av lyttingen med en avstand på 150cm til bakveggen, mens mindre avstand enn 120cm til bakveggen ikke fungerer spesielt bra. Det er lett å høre. Bassen blir litt buldrete og virker mindre nøyaktig og presis, og virker litt tung i rompa også når det gjelder tempo. Hjemme hos meg fungerte det aller beste å vinkle høyttalerne inn mot lytteposisjon. 7-8 graders vinkling innover ga meg bedre perspektiv og fokus. 

Lydopplevelsen

Kanta No 3 låter stort. Det er det aller første hjernen registrerer når den blir satt til å spille. Bassen er solid og presis, og på musikk som krever det, er den også dyp og mektig. Heldigvis er det balansert slik at bassen kun er med på moroa når det faktisk kreves. Stemmer og instrumenter går klar av den fargingen som noen ganger preger høyttalere med store og gode bassreserver. Når Leonard Cohen synger You want it darker, gjengis stemmen med monitor-presisjon, og med bassen i presist samarbeide med mellomtonen for å få brystresonansen på stemmen godt frem, men uten å melde på alle bassressursene for å gjøre stemmen mye større enn den faktisk er. 

Bassen er, når det kreves av den, kontakt, ren og presis, og den er veldig, veldig dyp. Jeg kjørte et enkelt frekvenssveip og høyttaleren beveger seg pent nedover til i området rett i overkant av 30Hz (-3dB), og med respons et godt stykke ned mot 25HzDet får vi si er godkjent. Skal du lenger ned enn dette er det stort sett to muligheter. En godt dimensjonert subwoofer eller enda større og kraftige høyttalere. Vi er likevel nede i det området hvor du trygt kan spille alle typer musikk uten å savne dypbass, og du kommer nok aldri til å savne volum i bassen, for til tross for høyttalerens presise og kontrollerte lyd er det ingen antydning til at Focal har holdt noe igjen i bassen. Dette er sjenerøst både når det gjelder dybde, dynamikk og volum. Men viktigst for meg er presisjonen. Når Marcus Miller treffer den tykkeste bass-strengen er det med et attakk og et anslag som du kjenner i magen, og en lyd som formes svært presist, men likevel musikalsk. Anslaget og tonens avslutning er også veldig naturlig der den får klinge naturlig ut slik at høyttaleren ikke oppfattes som for kort eller stump. 

Spiller du Trentemøllers ofte superkorte syntetiske basser, er høyttaleren også veldig godt med på notene. Bassene gir et presist skyv akkurat der de skal, og gjør det med en presisjon og timing som imponerer, og uten at du for følelsen av at tempoet blir satt ned. Hvis jeg skulle sette ord på det må det være at bassen er spretten, solid, dyp og akkurat passe feit. Det må til og med være lov å si at bassen er noe av det mest imponerende jeg har opplevd hjemme i stua, og går utenpå de resultatene jeg fikk med for eksempel B&W 803 eller Sonus faber Olympica. 

Solide allroundere 

Med sin blide og innbydende spillemåte Kanta No 3 innbyr til å spille masse forskjellig musikk, og det er blitt mer snakk om hva jeg ikke har spilt av det nokså solide utvalget av musikk jeg har tilgjengelig på disk, CD og via streaming. Av forskjellige årsaker har jeg ikke spilt LP-plater, men der kommer nok spilleren min sterkere tilbake siden. 

Jeg hadde kollega Tom på besøk, og med en Hegel H590 koblet til sammen med strømmeenhetene ECM 1mk2 eller iFI DSD Pro i rørmodus 1, ble mannen umulig å rokke. Spillelisten ble lang, variert og omfattende, og etter litt tid ble vi enige om at dette ble veldig bra. Med en Hegel H590 vil kanskje noen allerede i utgangspunktet anta at lydbildet kan bli litt vel energisk i mellomtone og diskant, men det var ikke det som skjedde i det hele tatt. 

Detaljeringen og åpenheten til høyttaleren gjør at musikken blir frisk og gjengitt med entusiasme, og meg noe som kanskje best kan beskrives som et åpent vindu rett inn til musikerne og sangerne. Maken til innsikt finnes knapt i denne prisklassen. Hvordan Focal har balansert ut energien, fått på plass fokuset på detaljer og åpnet lydbildet så til de grader opp, uten at det har vippet over i det litt for friske og lyse, er rett og slett veldig imponerende. Nå bassen i tillegg er såpass imponerende handler dette om en konstruksjon som spiller svært godt. 

Jeg fikk et spørsmål fra en leser om det finnes noen høyttalere jeg ville anbefale til klassisk musikk, og som er gode nok til å gjengi hele størrelsen av orkesteret samtidig som den klarer å skille godt mellom de enkelte instrumentene. Prøv Focal Kanta No 3. Med en presis forsterker er den en fenomenal gjengiver av store klassiske verker, kor og ensembler. 

Konklusjon 

Jeg har blitt utrolig glad i Focal Kanta No 3. Det er så livlige og energiske som de nesten kan få blitt uten å ta helt av den gale veien, og de gjør musikken utrolig levende og interessant. Samtidig klarer de å engasjere emosjonelt, og om de ikke akkurat får deg på griner´n er det mye av det den gjør med stemmer og soloinstrumenter av alle slag som fremkaller gåsehud, og som kanskje får deg til å svelge en ekstra gang når favorittmusikken flimrer over det usynlige lerretet foran deg. 

Det er vanskelig å gi en absolutt anbefaling av så kostbare høyttalere, men har du pengene og 40-50 kvadratmeter de kan leke seg på, bør du absolutt sette av litt tid og be om en kvalifisert demo av disse høyttalerne.