Aktive høyttalere, altså med alt du behøver at forsterkere på innsiden er en smart og plassbesparende løsning, og selv om størsteparten av de aktive høyttalerne er laget for den profesjonelle lydbransjen er det mange av modellene som kan justeres slik at de spiller slik hifi-folket gjerne vil. Så gjenstår det å finne ut om designet appellerer til folk flest, men i et hus hvor Gibson-navnet allerede pryder et antall gitarer, kunne de knapt vært stiligere eller mer velkomne.

Mye effekt

Det er vanskelig å sjekke fakta her, men Gibson oppgir at den innebygde forsterkeren samlet er på 250 watt. Det er jo ganske så mye, og kanskje til og med litt i overkant av det som er korrekt. Nå spiller høyttalerne høyt nok, og er ikke vanskelig å få med seg til over 110 dB, men vi snakker om 250 Watt som makseffekt. Men – gi blaffen i effekten! Disse høyttalerne spiller mer enn høyt nok. På baksiden finner du nødvendige innganger, og en justering av nivået på diskanten og bassen for å kunne gjøre små tilpasninger til rommet. Elementene i front er en 25mm titandiskant som sitter i en spredelinse, og et 16,5 cm bass-element i karbon som er felt et stykke ned i baffelen. Fargekombinasjonen er Tobacco Burst, og kikker man nærmere på bassportene i front har de den samme ”bindingen” som Gibsons Les Paul gitarer. Nederst i fronten er det en Gibson-logo som gløder i varmt gult når høyttaleren er klar til å spille. I standby går lysstyrken i logen opp og ned, I begge tilfeller er lyset såpass svakt at det ikke tiltrekker seg oppmerksomhet. Kabinettet er forholdsvis tungt og godt skrudd sammen, men det synes som det er litt mer å gå på når det gjelder avstivning av kabinettets sider. Dette er nærfeltmonitorer, og det er et uttrykk som kanskje er litt forvirrende. De er altså laget for å kunne fungere i en innspillings-situasjon med profesjonelle krav til spredning, faselinearitet og frekvensgang plassert langt nærmere lytteren enn det som er vanlig i hifi-sammenheng, for eksempel på toppen av miksebordet. Noe som også er interessant er at de også må være beregnet på dynamikken i studioet, og ikke til det mer eller mindre komprimerte resultatet som havner mastret på avspillingsmediet. Hvis noen skulle finne på å ta fem meter løpefart og smelle trommestikkene i en Premier skarptromme, er det best at monitorene klarer å håndtere dette uten at elementene popper ut av kabinettene!

gibson-lp6-tobacco-burst-2.jpgFungerer utmerket som hifi-høyttalere

Det er ingen ting i veien for å bruke en profesjonell monitor til å spille hifi, og etter erfaringene med Gibson sin LP6 er det ikke så enkelt å gå tilbake til et tradisjonelt og mye dyrere oppsett, uten å føle at det er noe viktig jeg mister. Studioutstyr har rykte på seg for å kunne spille spisst og hardt, men det er ikke min erfaring. Det de behøver er litt akustiske hjelpemidler rundt seg – noe man egentlig burde hatt uansett. Og så må man kanskje skru seg litt inn med de innebygde bass og diskant-justeringene, noe som jeg vet kan gjøre enhver hifi-entusiast skeptisk. Jeg har hatt Dynaudio, Munro sine ”egg”, KRK og Tannoy i hjemmestudioet, i forskjellige størrelser og prisklasser, og når det fungerer på sitt beste spilles det musikk som får øyet til å bli stort og vått til en pris som må kunne sies å være meget hyggelig. I Gibson sitt tilfelle får du kraftige forsterkere, og et par velspillende hifi-høyttalere for godt under kr. 20.000.-  For å se hva som bor i disse høyttalerne har jeg koblet dem direkte til en Hegel H25 DAC, en NuForce DAC/Pre, Soundcraft-mikseren i kjelleren og direkte til forforsterker-delen i Parasound HINT. I sistnevnte tilkobling fikk den også forsøke seg med litt assistanse av en subwoofer både til musikk og film.

Strøm

I løpet av testperioden benyttet jeg litt forskjellige strømkabler jeg har fått låne rundt omkring, og selv om jeg personlig er ytterst skeptisk til strømhjelpemidler må jeg innrømme at jeg relativt fort kvittet meg med de medfølgende Kina-kablene og gikk for et par isolerte strømkabler med stort kvadrat fra The Cord Company. Ikke noe dyre greier, må sies, men mekanisk gode og skikkelig laget. Planen er å utsette lyttepanelet vårt for en lytterunde på slike ting, men selv om klangen var dønn lik, opplevde jeg bedre og mer nøyaktig fokus på instrumenter, enklere ”avlesning” av avstanden mellom instrumentene bakover i lydbildet,  og en mer levende dynamikk. Jeg er på nippet til å si dessverre, for slike ting har jo en tendens til å sette i gang nye kabeldebatter. Men om noen har lyst til å ta en debatt om hva som fører til de mest dramatiske økningene i lydbildet, står akustikk høyt på listen min, og kabler veldig langt ned.

Bra lyd til en hyggelig pris

Oppstillingen er forholdsvis enkel. Bassporten er foran og du kan justere deg bassnivået slik at du før økt fleksibilitet med hensyn til plassering. Jeg endte opp en meter fra bakveggen, som for tiden er utstyrt med et passende antall dempematter. Etter et par døgn med innspilling i kjelleren låt det faktisk ikke så halvgalt, men jeg skrudde likevel opp et par dB i bassen. Diskantens volum ble stående på 0 dB. Det morsomme med disse høyttalerne, når man endelig begynner å spille musikk, er at de virker så presise. De har en timing som jeg opplever er forbeholdt aktive systemer, og lydbildet er utrolig skarpt og nøyaktig tegnet opp mot bakgrunnen. Fokuset når man plasserer seg i sweetspot er på nivå med hva som helst annet, og det er masse plass til selv ganske store og tette arrangementer – selv om du skulle finne på å spille skikkelig høyt. Det er få tegn til komprimering selv om du drar på skikkelig og de holder fortsatt lydbildet og alt dets innhold dønn på plass. Og så er det dynamikken! Det er ikke mange, om noen, tradisjonelle hifi-systemer i omtrent samme prisklasse som har så flott dynamikk og så god dynamisk kontrast. Nå er det til dels stor forskjell på hvordan det låter med forskjellig type elektronikk og jeg vil si det er ganske langt mellom klangen i NuForce DAC-en og lyden som kommer fra forforsterkeren til Parasound HINT, og på den måten fungerer de jo også etter hensikten. De blir et skikkelig lytteverktøy for den som er interessert. Jeg pleier å hente frem Roger Waters sin ”Amused to death”, og gjør det igjen – og blir overrasket over hvor lite høyttaler og elektronikk som står i veien for opplevelsen. Jeg får alt rett i fanget, men de skremmer meg ikke en eneste gang ved å være spisse eller harde. Selv om dynamikken absolutt er i stand til å gjøre det. Der de derimot overrasker og imponerer er i hvilken grad de klarer å vise frem et så enormt fargerikt og levende lydbilde, og samtidig være så utrolig engasjerende og underholdende. Selv om jeg vanligvis hører ganske mye på musikk har anlegget nesten ikke fått stå i ro de siste ukene. Jeg storkoser meg med musikk via Gibson-høyttalerne. Og når gitarsoloen på ”What God wants pt 3” freser mot meg fra høyttalerne er jeg i himmelen, og jeg må bekjempe en overraskende kraftig impuls om å hente frem luftgitaren. Jeg går til Bremens og ”Sangen om fyret ved Tornehamn”. Det er en innspilling som stort sett låter imponerende, og det gjør den her også, men allerede i åpningen er det mer detaljer og større nøyaktighet enn prisklassen skulle tyde på. Det er visper mot skarptrommeskinnet, det er klubber mot stortrommen, og stemmen til Kari er skarpt projisert direkte foran deg. Og når hun tar i med stemmen blir den bare kraftigere og får mer volum, og ikke større og mer utflytende. Den er fortsatt knivskarpt tegnet opp mot bakveggen og skarpt fokusert. Når jeg så kommer til begynnelsen av ”Byssan Lull” er perkusjonen flyttet inn i stua, og synthteppene som kommer inn i bakgrunnen sammen med krydderiene til gitaren, gjør dette til en utrolig romslig og deilig hifi-opplevelse. Og så hører du også alt som er av forvrengning på opptaket, men det gjør ikke noe. Det skal liksom være der, og er med på å gjøre opplevelsen troverdig. Dette er deilig! Bassen er også veldig presist formet. Den er stram, musikalsk og presis og aldri monoton eller ensformig. Vi snakker ofte om følsomhet, men med disse monitorene i hus virker det som om det er så utrolig lite som skal til før en svak, fjern lyd blir en tone, eller at en klang, lyd eller note du knapt har registrert tidligere plutselig blir en viktig del av musikken. Jeg forsøkte også med en subwoofer av god kvalitet, og fikk skjøtet på lyd fra omtrent 40Hz og nedover. Det gjorde at musikken fikk mer tyngde og at rommet ble større, men jeg hadde fint klart meg uten så lenge musikk står på menyen. På film er det noe ganske annet. Maken til ukomprimert dynamikk, fart og trykk som det jeg fikk i mellombassen har jeg knapt hørt annet enn hos Klipsch og JBL, men de er jo knapt så veloppdragne på musikk.

real guitar.jpgKonklusjon

De som er skeptiske til klangen fra proffe monitorer behøver ikke bekymre seg det minste. De er tøffe i trynet, og de sparer absolutt ikke på kruttet, men de tar aldri veien over toppen, selv om de ikke akkurat er myke, varme og delikate. Nå vil jeg veldig gjerne ha lyden levert på denne ærlige måten, fordi jeg anser den som troverdig og ekte og kanskje mer så enn den som leveres selv fra ganske dyre hifi-systemer. Nå skal vi ta en runde med flere aktive høyttalere fra både proff og hifi-bransjen før vi konkluderer 100 prosent, men akkurat nå er det vanskelig å komme unna at aktive høyttalere, litt fornuftig demping av rommet og en god DAC/forforsterker kan levere lyd i en kvalitet som klart overgår forventningen i forhold til pris. Disse Gibson-høyttalerne er i hvert fall djevelsk velspillende i forhold til pris.